Leirfivellandet

Rett etter vi runder blåbærlyngen oppi Kleiva hører vi folk og mylder inne fra skogen. Prøvene til det lokale spelet -Leirfivellandet er i gang. Kleiva-scenen er kledd for året 1920 med nikkersen hengende på tørkesnora og trekasser merket Surna Embalasjefabrikk, tilbake til ei tid da hovedkarakterene prøvde å få endene til å møtes i Surnadal for vel 100 år siden.

- Ei historie om oldemor
Produsenten, Tuva Telstad, satt på en kafe og hørte på musikken til gruppa Famntak, da idéen kom om å lage et spel om sin egen oldemor Ivarda. Mannen Karl, som tok henne med til Surnadal i en fiskebåt, døde av blodforgiftning og som enke, bodde Ivarda med sine 10 barn på et loft på Øra med 2 griser i kjelleren. Kvinner skulle ikke jobbe i industrien på denne tiden - en tid preget av stor arbeidsledighet, inflasjon etter den første verdenskrigen, og brennevinsforbud. Så hvordan skulle en mor klare å livnære seg og sine uten jobb? Tuva forteller at det ble gjort en lokal pengeinnsamling for oldemora i Surnadal, som er et tema i spelet. Men nå som da, var det også «bygdedyret» som rådde for ei i Ivardas situasjon. Hun giftet seg aldri på nytt, tre av barna emigrerte til USA, hvorpå ei av de nå lever som indianerhøvding i Canada. Tuva husker oldemoren sin som en veldig gammel dame, med kjempestore hender, og som hadde jobbet hardt for å lage seg et godt liv.

Så hvordan setter man opp et spel da?

Det er første gangen Tuva gjennomfører en slik idé, og med sin samarbeidspartner, Maria, som også debuterer på regi, ligger kanskje noe av magien i nettopp det at man har kastet seg ut i prosjekt der man må hekle ting sammen for første gang. Det er noe fint i den metaforen Tuva bruker om hekling, for det er litt knotete og skralt i starten, men så blir det til noe fint til slutt!

Hun starten med å skrive ned historien og manus, så for seg hvor forestillingen det skulle være, hvordan scenen skulle se ut, og det er lett å hoppe rett på det som er gøy med en gang, men for Tuva var det viktig å sette opp en plan. Og folk. Nokså tidlig så Tuva for seg hvem som skulle spille hovedrollene, og når Hanne og Gøran, som spiller oldemor og oldefar sa ja, var «heklenåla» i gang. Man må bare spørre alle man kommer på, og det må være folk som er motiverte og som vil. Man opplever mange ganger at man blir umotivert og gir opp når man har tre år med pandemi og utsettelser, som har vært realiteten for denne gjengen, med det er også krevende i seg selv å sette opp en stor produksjon.

Da er nøkkelen å ha folk rundt seg som drar i gang stemningen og troen på at dette får vi til!

Neste skritt på planen var å søke midler. Tuva skrev ned en detaljert mail, med historien om spelet, informasjon om hvordan det skulle settes opp, budsjett og sponsorpakker. Her kunne mottaker velge mellom tre pakker som tilsvarte hver sin sponsorsum, hvor bedriften/organisasjonen fikk forskjellig innhold og markedsføring av sin bedrift i programmet, på sosiale medier og med stand og markedsføring på selve forestillingen.

Tuva husker at det var kjempeskummelt å sende den første mailen, men opplevde fort en positiv respons på søknadene og jo flere sponsorer hun kunne si at hun hadde fått inn, jo flere ville bli med å støtte prosjektet hennes.