Er du forelder til et barn som strever?

Både norske og internasjonale tall viser en økning i psykiske plager blant barn og unge. Ifølge Folkehelseinstituttet har rundt 7 prosent av barn og unge i alderen 4–14 år i Norge en psykisk lidelse, mens internasjonale studier anslår at rundt 13 prosent av barn og unge under 18 år oppfyller diagnostiske kriterier.

– Denne utviklingen har konsekvenser utover barnet selv, og setter foreldrerollen under betydelig press, sier Kaja Sagenes, psykolog ved Dr. Dropin.

Når et barn strever over tid, vekker det ofte både bekymring, skyld og ansvarsfølelse hos foreldrene.

– Mange foreldre beskriver økt utrygghet og berøringsangst i møte med barnas vansker, preget av frykt for å gjøre feil, forverre situasjonen eller bli oppfattet som utilstrekkelig, påpeker hun.

Psykologen understreker at foreldrerollen bør forstås i lys av endringer i familie- og oppdragelsesnormer. Avstanden til storfamilien har økt, samtidig som rådføringen med fagpersoner og digitale kilder har blitt mer omfattende.

– I dag utøves foreldreskap i et landskap preget av råd, veiledningsprogrammer og ekspertuttalelser. Paradoksalt nok kan dette svekke foreldres tillit til egne erfaringer og vurderinger, sier hun.

Samtidig forstås barn i større grad enn tidligere som selvstendige og kompetente individer, med rett til medbestemmelse og frihet. Foreldreinvolveringen har imidlertid også økt. 

– Voksne er mer til stede, mer observerende og mer rådgivende enn noen gang, legger hun til.

Denne utviklingen kan bidra til uklare grenser mellom barnets og den voksnes ansvar. For mange foreldre kan det oppstå et press om å regulere barnets følelser, fremfor å strukturere barnets ytre rammer.

– Når hensynet til relasjonen gjør voksne mindre tydelige, kan det føre til en gradvis fratredelse fra voksenrollen, der grensesetting tones ned, forklarer hun.

For de fleste foreldre representerer barnet både deres største stolthet og deres største bekymring. Når barnet strever over tid, kan dette utløse frykt for ansvar og opplevelse av manglende mestring i foreldrerollen.

– Dette kan føre til motreaksjoner hos foreldre som ikke er på papiret klassifisert som optimalt, sier psykologen.

God foreldrefunksjon kjennetegnes av en balanse mellom emosjonell validering og tydelig veiledning. Affektregulering er en sentral del av dette, både hos barnet og hos den voksne.  

– Foreldres evne til å romme barnets sterke følelser, samtidig som de håndterer egne reaksjoner, er avgjørende for barnets utvikling av selvregulering og psykisk robusthet, sier hun før hun fortsetter.

– Å tåle barnet innebærer også å tåle seg selv, inkludert situasjoner der man midlertidig får det til, uten å trekke seg eller fraskrive seg ansvar. Når foreldre erkjenner egen tilkortkommenhet, reparerer og ber om unnskyldning, blir relasjonen tryggere og mer forutsigbar.

Barn lærer da at relasjoner tåler belastning, at konflikter kan løses, og at voksne tar ansvar – også for egne reaksjoner.

Ifølge Sagenes beskriver mange foreldre at de har «prøvd alle foreldrestiler». Selv om intensjonen ofte et forsøk på tilpasning i møte med barnets vansker, kan effekten bli det motsatte.

– Når foreldres reaksjoner varierer mye fra dag til dag, blir det vanskelig å vite hva som gjelder. For barnet kan dette oppleves som uforutsigbarhet. I stedet for å forholde seg til tydelige rammer, kan barnet begynne å lese stemninger, forklarer hun.  

Forskning viser at barn utvikler robusthet i relasjoner preget av trygghet, konsistens og tydelig ledelse. 

– Foreldre som kan stoppe når det trengs, og som reagerer på måter barnet kjenner igjen og kan forholde seg til, bidrar til forutsigbarhet. Dette er viktig for utviklingen av barnets indre regulering, understreker hun.

Innen barne- og ungdomspsykiatrien har diagnosekulturen fått en mer fremtredende plass.

– Diagnoser kan redusere skyld og skam, og fungere som en legitim forklaringsramme for barnets strev, sier Sagenes.

Samtidig peker hun på at diagnoser ha en passiviserende funksjon dersom de flytter fokus bort fra relasjonelle og kontekstuelle endringsmuligheter.

– Når fokuset ensidig rettes mot barnets tilstand og diagnose, risikerer man å undervurdere betydningen av foreldrefungering, relasjoner og miljøfaktorer som kan påvirkes.

Sagenes understreker at god foreldrefungering ikke handler om å være perfekt, men om å være trygg, tydelig og forutsigbar.

– Barn som strever, trenger trygge voksne som tør å være voksne, også når det er vanskelig. Foreldre trenger støtte, men også bekreftelse på at deres rolle er avgjørende, sier hun.

Trygge foreldre, ikke feilfrie, er en av de viktigste beskyttelsesfaktorene i barns utvikling.